Min natt med Maud

Det var med Min natt med Maud at Eric Rohmer fikk sitt høyst velfortjente kommersielle gjennombrudd. Rohmer er det nærmeste man kommer en impresjonist på film, en som griper tak i hverdagslige situasjoner og stemninger og omformer dem til magiske, skimrende øyeblikk. Jean-Louis er en 34 år gammel troende katolikk, som har blitt stadig mer interessert i tilfeldigheter og sannsynligheter. Kanskje er det fordi han – selv om han ikke vil innrømme det – vil utfordre sin egen tro på at alt i livet er forutbestemt. Han har nylig ankommet en mellomstor fransk by i en ny jobb, og treffer en gammel venn som inviterer ham med på julemiddag hos hans legevenninne Maud; en frafallen katolikk som lever med sin lille datter. Julemiddagen ebber ut. Maud insisterer på at Jean-Louis skal overnatte, da hun er redd for at han skal lide samme skjebne som sin tidligere elsker, som døde på vei hjem på de isete veiene. Jean-Louis lar seg omsider overtale til å bli natten over. Det ligger adskillige doser uuttalt romantikk i luften, men ingenting skjer. Maud anklager feilaktig Jean-Louis for å være forelsket i en annen kvinne, en blondine. Neste morgen ser han en vakker, ung blondine på gata, som han tidligere har lagt merke til i en gudstjeneste. Den ellers så korrekte og tilbakeholdne Jean-Louis kjører etter henne og løper impulsivt ut av bilen for å presentere seg. Det viser seg at hun kjenner Jean-Louis gamle venn, og fra Maud finner han ut at hun har vært Mauds tidligere ektemanns elskerinne. Som i et gresk drama spinner Rohmer lunefulle tråder mellom de impliserte. Er de bare brikker i et allerede forutbestemt spill, eller har de muligheter til å bestemme sin egen skjebne? Den seriøse tonen til tross, humoren er hele tiden til stede. Rohmer gir oss på subtilt vis en humoristisk fornemmelse av hvordan tilværelsen leker gjemsel med oss – så får vi bare fortsette så godt vi kan, å forsøke å finne ut av våre akk så uforutsigbare liv.