Nattportieren

Kort Fortalt

Som en av de få kvinnelige italienske regissørene med en jevn og stor produksjon bak seg, har Liliana Cavani, sammen med Lina Wertmüller, en helt spesiell posisjon i italiensk filmproduksjon. En annen ting de to har felles er et intellektuelt utgangspunkt for filmene sine. I Nattportieren er det seksualitetens mørke sider som dominerer, og det er noen skremmende bilder av sammenhengen mellom fascisme og perversjoner Cavani fremkaller. Max har en fortid som SS-offiser i en konsentrasjonsleir, der han blant annet deltok i eksperimenter med fangene. 17 år etter krigen gjemmer han seg for verden som nattportier på et fasjonabelt hotell i Wien. En perfekt jobb for en som skammer seg for å gå ut i lyset. Men alt endres når Lucia, en kvinne han mishandlet i leiren, dukker opp som gjest på hotellet. De innleder et nytt forhold, preget av sadomasochistisk avhengighet og gjenopptakelse av traumer, med tydelige forankringer i deres tidligere vokter-fange-forhold. Filmen er kjent som en av de mest kontroversielle i europeisk filmhistorie, og ble bannlyst i flere land med sin estetisering av nazismens vold og en tematikk som utfordrer moralske og psykologiske grenser. Cavani plasserer seg her i tradisjonen etter Luchino Viscontis De fordømte, og bruker samme skuespillere for å utforske dekadens og ideologisk korrupsjon. Og det er først og fremst spenningen mellom hovedrolleinnehaverne Rampling og Bogarde som gjør at utforskningen av et offers psykologiske reaksjon på seksualisert vold fungerer utover den snevre sjokkeffekten.